Christian Ravnbak om å skape personlige fortellinger
Blomsterkunstner Christian Ravnbak har jobbet med blomster siden han dro til Frankrike som 16-åring og ble besatt av påskeliljer og mimoser. Senere ble han ansatt til å dekorere kokken Frederik Bille Brahes restauranter med blomster og herfra utviklet den 24 år gamle Ravnbaks sitt arbeid til å inkludere vakre borddekorasjoner med antikke samleobjekter og blomster med personlige minner på restaurantåpninger, private arrangementer og middager for berømte motehus.
Jeg bodde i Frankrike i ett år etter 9. klasse for å lære språket. I mars sto gateselgere i gule boder rundt i Paris og solgte små bunter med påskeliljer bundet så tett at de så ut som mikrofoner. Selgerne så nok bare en mulighet til å tjene penger, men for meg var det en fantastisk scene som utspilte seg mens de sto og ropte etter kundene – blomstene var så vakre. På en tur til Sør-Frankrike oppdaget jeg mimoser for første gang. De vokser som bjørketrær gjør i Danmark. Å oppleve et mimosatre en ettermiddag, når vårsola har varmet hele dagen, slik at det plutselig vokser en stor gul sky på treet, er fantastisk.
Det var i Frankrike at fascinasjonen min for blomster virkelig begynte å vokse. Det var også her jeg begynte å samle på antikviteter.
Jeg fant så mange vakre skåler, kopper, tallerkener og vaser på markedene. Da jeg begynte å jobbe med blomster og dekorere bord, var det ofte basert på en vase eller skål jeg hadde funnet. Jeg lette etter en måte å tilføre noe til tingene jeg hadde samlet til meg, og da jeg kombinerte blomster og antikviteter, skjønte jeg at det var dette jeg kunne bidra med.
Når jeg skal finne blomster til et bord jeg skal dekke, velger jeg vanligvis de som har betydning for meg. Noen som vekker minner som påskeliljene og mimosene fra Frankrike. En tredje favoritt er liljekonvall, en søt, liten og velduftende blomst som jeg plantet sammen med min bestemor da jeg var barn. Eller georginer, som jeg fikk plukke i enorme mengder da jeg jobbet for Camilla Plum, og etterpå fylte en terrin fra 1800-tallet til randen med dem. Når jeg ser en blomst som rammer meg, blir jeg helt høy. Jeg vil ta den med meg hjem og sette mitt eget preg på den. Det er alltid en intuitiv prosess, jeg planlegger aldri hvilken blomst jeg skal velge på forhånd.
At tingene mine har en historie gjør alt for meg. Jeg ser på dem og tenker: «Dere har virkelig levd. Lurer på hva dere har sett? Så glad jeg er for at dere gjør blomstene mine så vakre.» Jeg kan bare tolke tingenes historie ut fra hvordan de fremstår. Det er ikke viktig for meg hvem som har laget dem, det handler om å nyte utseendet deres. Å spise morgenbollen min på en spesiell tallerken, som har et helt liv bak seg, gir meg en indre varme. En gnist. Som når du er på konsert og tenker at det ikke kan bli villere.
Jeg er ikke sikker på at de jeg inviterer til å spise fra tallerkenen får den samme følelsen, men bare det å få lov til å dele det med andre gjør meg glad.
For meg betyr det å dekke bord å skape universer og små fortellinger. Blomstene bærer på personlige minner og tingene bringer en historie med seg. Jeg er ikke sikker på at historien min kan sees av alle, men for meg forteller alltid blomstene, vasene, tallerkenene, skjeene og duken noe, og da får jeg bare håpe at valgene mine påvirker gjestene. Det er umulig for meg å si hvorfor gjenstandene spiller sammen, men det gjør de bare. Det er selvsagt plasseringen av de ulike tingene som er avgjørende. Hvordan de står under blomstene. Jeg har ingen oppskrift. Det er noe jeg merker når jeg ser det.